Følelsers rolle i beslutningstaking

Da jeg var 17 år stod jeg overfor et valg som jeg den gang opplevde som svært definerende for mitt liv: valget mellom å fortsette å gå på Bergens Handelsgymnasium (BHG) i mitt andre og tredje år av videregående, eller å bytte skole og heller fullføre videregående på Akademiet. 

Valget var et vanskelig et, og jeg funderte lenge over hva jeg helst ville. På BHG kjente jeg alle, jeg kjente fagene og lærerne, men jeg hadde ikke fått nære venner og følte ingen tilknytning til skolen. Akademiet kunne bli en ny start, men jeg var redd for å føle meg like ensom der som på BHG. Når første skoledag kom hadde jeg enda ikke bestemt meg. 

Jeg måtte møte opp på Akademiet første skoledag for å være sikker på å beholde skoleplassen min der. Klokken ti over ni, mens jeg løp rundt i skolebygget, desperat etter å finne rommet jeg hadde fått beskjed om å møte opp i for ti minutter siden, ringte telefonen. Jeg hadde fått plassen min tilbake på BHG, om jeg ville ha den. I det øyeblikket tok jeg beslutningen min, og svarte at jeg ville bli der jeg var, på Akademiet.

Risk as feelings-modellen beskriver hvordan vi tar beslutninger på grunnlag  av forventet utfall, sannsynlighet og andre faktorer. I tillegg til at den kognitive vurderingen påvirker vår atferd, har også følelser mye å si. 

Risk as feelings, Loewenstein et al., 2001

Mine forventninger til å fortsette på BHG var at det ville bli som det hadde vært. Jeg ville fortsette å få gode karakterer, ha et godt forhold til lærerne og ha passe gode forhold til klassekamerater. Det var ingen stor risiko knyttet til dette. Forventningene til Akademiet var svært usikre. Det beste utfallet ville være mange nye, gode venner, stimulerende fag og gode lærere. Valget stod mellom et sikkert, passe bra alternativ og et usikkert, potensielt fantastisk alternativ. Den kognitive vurderingen var derfor vanskelig og tvetydig. 

I ettertid ser jeg at min beslutning i svært stor grad var påvirket av følelser. Jeg følte meg usikker, stresset og våken, og kanskje ekstra modig, og valgte derfor alternativet med høyest tilknyttet risiko. Andre faktorer, som alternativenes vividness (livaktighet), hadde nok også mye å si for følelsene jeg kjente på i øyeblikket. Konsekvensene av å velge å fortsette på BHG var veldig livaktige og nære, fordi disse var at de to neste årene kom til å bli ganske like mitt første år der. Livaktigheten av denne noe negative følelsen påvirket nok følelsene mine i stor grad. 

I tillegg vil jeg kategorisere min tilstand i øyeblikket som en ”hot state”, og teorien om ”hot-cold empathy gap” beskriver hvordan man i denne "hotte" tilstanden ofte tar beslutninger som er drevet av kortsiktige preferanser, og at man ikke er klar over at følelsene driver beslutningen. Seinere på dagen, når jeg hadde roet meg ned og var tilbake i ”cold state”, var jeg overrasket over min egen beslutning og redd for at det var det feile valget.

Heldigvis var Akademiet det riktige valget for meg. Jeg fikk gode venner som jeg nok vil sette pris på resten av livet, og er i dag veldig glad for at omstendighetene sikret at det var mine følelser som tok denne beslutningen, da den kognitive vurderingen var såpass tvetydig. 

Det er likevel en tankevekker hvor sentralt følelser står ved beslutningstaking. I noen situasjoner kan følelsers påvirkning ha alvorlige følger dersom beslutningen slår feil, for eksempel ved valg om hvor sparepenger skal investeres, i budrunder for huskjøp, eller for beslutningstakere som står med ansvaret for mange andre mennesker. Å være oppmerksom på følelsers påvirkning er derfor ytterst viktig når man skal ta store beslutninger.